Kapittel 16
Jeg er nå kommet fram til annen del av Arvid S. Kapelruds bok Job og hans problem, kalt ”Betraktninger over Jobs bok”. Disse betraktningene ga han i form av forelesninger for teologistudenter ved Universitetet i Oslo. Første kapittel heter ”Herren gav, Herren tok – ”.
Vi møter Job som ikke ser noen mening i det som skjer ham.
”Det er et problem som vi kjenner igjen,” skriver Kapelrud, ”og som de fleste mennesker før eller senere må slite med. Det som skjer, synes så fullstendig meningsløst, så tilfeldig og grusomt at det ikke er mulig å se noen hensikt bak det, enda mindre noen styrende vilje. Den beske konklusjon blir for mange: det er ingen Gud. Det er bare tilfeldigheter som rår. Også for Job var det et problem at tilfeldighetene syntes å dominere, men det aktualiserte for ham først og fremst problemet om Guds holdning. For mennesker i dag ligger den andre tanken nærmere, den at det er ingen Gud. For dem vil Jobs ord om at Herren gav, Herren tok, Herrens navn være velsignet, klinge som tomme fraser, uten indre mening.”
Jeg trakk som ung, svært ung, den beske konklusjon. Den smakte forresten ikke så beskt den gangen. Den smaker beskere i dag.
Det var ikke følelsen av meningsløshet eller av at tilfeldighetene dominerte i verden som fikk meg til å velge bort Gud i ung alder. Jeg var påvirket av miljøet i hjemmet og blant vennene mine. I den radikale, frittenkende vennekretsen i kuntnerkolonien på Ekely i Oslo trodde vi på mening med livet. Selv ble jeg sosialist, og så for meg en verden preget av plan, orden og framgang. Jeg var en svoren progressiv. De gammelmodige figurene Gud og Jesus oppfattet jeg som reaksjonære. De hadde ingen plass i mitt verdensbilde, derfor forsvant de ut av det. Min ateisme ble for alvor utløst og formulert i hodet mitt da tida kom for at jeg skulle konfirmeres på slutten av 1950-tallet. Min gudfar ved dåpen i 1945 hadde vært min kunstmalerfars nærmeste malervenn, Håkon Stenstadvold. Han var personlig kristen og Høyre-mann i Bærum. Han hadde min største respekt. Til ham måtte jeg skrive et brev hvor jeg begunnet hvorfor jeg ikke kunne og ville konfirmere meg. Nøyaktig hva jeg skrev husker jeg naturligvis ikke. Men jeg mener at jeg skrev at det ville være falskt spill av meg å love troskap til en Gud jeg ikke trodde på. Jeg tror også at jeg protesterte mot det at konfirmasjonen var fulgt av et hysterisk press når det gjaldt gaver til konfirmanten. Jeg sendte brevet, og det ble akseptert. Det ble ikke lagt noe press på meg fra gudfaren min for at jeg skulle konfirmere meg. Siden den gangen har jeg regnet meg som ateist. Jeg fant støtte for min ateisme i det sosialistiske miljøet jeg ble en del av, Sosialistisk Gymnasiastlag i Oslo.
Da jeg reiste til sjøs i 1962, brakte jeg min ateisme med meg.
Jeg er intervjuet i Sjømannskirkens magasin Bud og Hilsen nr. 3 for 2008, under tittelen ”En seiler på livets hav”.
Der heter det: ”Jon Michelet seilte på alle hav fra 1962 til 1968, en periode mange regner som gullalderen for norsk skipsfart. Her møtte ateisten Sjømannskirken for første gang.
- Jeg fikk prøvd meningene mine på sjømannsprestene og vi hadde mange diskusjoner om tro. Samtidig levde jeg et hardt liv, og gjorde mye som ikke sjømannsprestene likte, og det var nok et underliggende fokus i samtalene.
Michelet forteller om egne, bitre erfaringer til sjøs. Om det barske, tabubelagte livet, det sosiale presset og slagsmålene.”
Det temaet som lå under i samtalene med sjømannsprestene var synden.
Jeg tar en pause i skrivinga og går ut i hagen. Der blomstrer jasminbuskene, med hvite, duftende blomster. Nylig besøkte jeg en barndomsvenn som har en jasminbusk. Han sa at han synes duften minner om bordell. Det hadde jeg aldri tenkt på før. Nå må jeg, mens jeg snuser på blomstene, motstrebende gi min venn rett. Det dufter bordellparfyme, en parfyme som skulle kamuflere stanken av synd. Denne duften vekker plutselig sterke, fortrengte minner i meg. Jeg kan ikke som Job si meg fri for synd. Var det forresten det han sa? Nei, han sa at han hadde vist sine synder åpent fram og ikke forsøkt å skjule dem. Det samme har jeg prøvd nå i det siste, etter å ha fortiet horeriet i mine sjømannsdager mesteparten av mitt voksne liv.
Det å gå til prostituerte i havnebordellene var noe alle, så og si alle, sjøfolk gjorde. Det var akseptert, det var normen. Selv om jeg var ateist og dermed ikke hadde noen følelse av å bryte et av Guds ti bud når jeg gikk til de prostituerte, hadde jeg likevel en følelse av synd, og skam. Selv om vi aldri hadde snakket om temaet prostitusjon i Sosialistisk Gymnasiastlag, oppfattet jeg, innerst inne, at det jeg gjorde måtte være et brudd på sosialismens prinsipper om likhet og rett, at jeg gjorde noe som var grunnleggende feilaktig, undertrykkende, utbyttende. Tanken på ungdomssyndene, og syndene seinere i livet, plager meg.
Min gudløshet smaker som sagt beskere i dag. Det har å gjøre med at jeg har hatt en følelse av at det snart er tid for siste reis. Antakelig har denne følelsen vært overdrevet, men den har likevel vært vanskelig å fri seg fra.
Bud og Hilsen spør: ”Har det vært dager i livet ditt hvor du skulle ønsket at du kunne tro på en Gud?
- Ja, jeg misunner av og til de troende. Det tør jeg si. Spesielt etter at kreften kastet en skygge over tilværelsen min.
Den alvorlige diagnosen gjorde at Jon Michelet ble kastet ut på sitt livs tøffeste seilas. I internettboka ’Brev fra de troende’ tar han sin ateisme opp til vurdering, målt opp mot den kristne grasrotas syn.
- Jeg vet at mange ber for meg, men jeg er fortsatt ateist. Tanken på døden er blitt mer nærværende, men det er også tanken på livet, som jeg holder fast i med begge hendene.”
Kapelrud skriver at Job ”ropte til Gud, men fikk bare ekkoet av sitt eget rop til svar. Alt synes å være forgjeves, men Job visste fra det gamle Israel at om han selv måtte gi opp uten å få klarhet, ville det stå en annen klar til å ta opp hans sak, den som fra gammelt av ble kalt ’gjenløseren’. Hvem Job tenkte seg som gjenløseren, skal vi ikke spekulere over her og nå. Hans ord: Jeg vet at min gjenløser lever (Job 19:25), har levet videre og er blitt et nøkkelord for senere slekter.
Vi forstår heller ikke alltid meningen når ulykker og vanskeligheter tårner seg opp, og vi makter ikke å si med Job: Herren gav, Herren tok, Herrens navn være velsignet. Men også for oss gjelder ordet: Jeg vet at min gjenløser lever. De gåtene som vi ikke finner løsningen på, kommer i et nytt lys gjennom gjenløseren Jesus Kristus, Guds kjærlighetshandling overfor hver enkelt av oss.”
Her beveger Kapelrud seg i et sveip fra det gammeltestamentlige til det nytestamentlige. Han forfølger ikke tanken om gjenløseren Jesus, men går raskt over til neste kapittel, ”Nå kommer det jeg grudde for.” Der tar han utgangspunkt i Jobs klage der han sier at han forbanner den dagen han ble født, og: ”De redsler jeg fryktet for har rammet meg, nå kommer det jeg grudde for. Jeg får ikke fred, jeg får ikke ro. Vil jeg hvile, kommer det nye plager.”
”Så meget av det et menneske møter på livsveien, kan ta motet fra det,” skriver Kapelrud. ”Det kan være store sorger og ulykker som får en til å forbanne den dagen en ble født, som Job gjorde. Men det kan være så uendelig meget annet også som kan gjøre at en ikke ser noen utvei. Det kan være sykdom og plager, eller et handikap, eller andre mennesker som en ikke kommer overens med, eller krav og forventninger som en ikke svarer til, eller noe i forholdet til andre mennesker som går i stykker, eller angst og følelse av at ingen ting i livet går slik det skal, motganger av alle slag. Vi kjenner eller har kjent noe av dette, alle sammen, om vi kanskje ikke har gått så langt som til å forbanne den dagen vi ble født. Vi kjenner igjen denne følelsen av at det er ingen utvei, alt er stengt for oss.”
Dette er en oppsummering av de negative fenomenene vi kan råke på langs livsens vei som jeg slutter meg helt til. Jeg kjenner meg igjen i alt sammen.
Kapelrud går så løs på presteskapets forsyndelser av i dag. Han skriver at Jobs venner ”hadde sine systemer og sine normer i orden. Det var ikke der feilen lå. Men feilen var at de brukte disse systemer og normer uten å akte på at livet nok kan gå på tvers av alt slikt, og det var nettopp det det hadde gjort i Jobs tilfelle. Det var det vennene ikke kunne forstå, og derfor turet de fram med sine synspunkter som ikke kunne hjelpe Job. De ville sette seg til doms over hans gudsforhold, uten å være klar over at et annet menneskes gudsforhold er noe av det som er aller vanskeligst å komme tilbunns i. Kanskje skal vi ikke forsøke heller, og sikkert er det at både prester og predikanter, lærere og organisasjonsledere, foreldre og andre foresatte har foryndet seg meget på det punkt. Den allvitenhet og skråsikkerhet som har vært brukt overfor lidende og defor vergeløse mennesker, har oftere enn noen aner gjort vondt på samme måten som vi hører om i Jobs bok.”
Vel talt, Kapelrud!
Kan hende jeg i ungdommen, eller nå i livets begynnende høst, hadde eller har et gudsforhold – på en eller annen måte – men at det er blitt torpedert gang på gang av de kirkelige besserwisserne. Der hvor jeg kanskje, i svært stille, nattlige stunder når underbevisstheten maler som en kvern, har ønsket meg en stor og åpenhjertig Gud som gir meg klarhet og som åpenbarer universets gåter for meg heller enn å skjule dem for meg, har presteskapet kommet trekkende med sin ”lille Gud”, sin Gud fra tordenskyene og haglbygene over ørkenen og fjellene i Midt-Østen, et avlegs spøkelse som ikke har noen appell til meg, og hvis hemmelighetskremmeri og herskesyke jeg aldri har forstått meningen med.
Nå anklager jeg prestene på et punkt hvor jeg antakelig heller bør anklage meg selv. Det er jeg som har skapt meg mitt bilde av ”den lille Gud fra skyene”, og ikke gjort noe seriøst forsøk på å skape det bildet, det jeg kanskje underbevisst ønsker, av en stor Gud, en som kunne vært noe for meg. Jeg har ikke, så langt jeg kan bevisst kan bedømme, noe forhold til en slik tenkt stor-Gud. Han finnes ikke, så langt jeg kan bedømme, for meg.
Det hender jeg misunner Job hans intense spenningsforhold til Gud, som kan tolkes som spenninger i Jobs indre, i hans sjel. Hvorfor er det ingen slike spenninger i meg?
Kapelrud skriver at møtet med Gud blir avgjørende for Job, som da ser alt i et nytt lys. ”Og der ligger håpet for hver og en av oss: i møtet med Ham som bedre enn noen annen kan reise oss opp når vi ikke lenger makter det selv.”
Jeg tror ikke på noen kraft som kan reise meg opp når jeg ikke lenger makter det selv.
Da vil jeg bli liggende, maktesløs.