Kapittel 15
Job levde som en storhøvding i et bygdesamfunn. Han var ”det som hos araberne kalles sjeik”, skriver Kapelrud. Han hadde sluttet en pakt med Gud, og når han holdt sin del av pakten, fulgte sitt samfunns leveregler, og verken tilba sol eller måne, måtte også Gud holde pakten og la ham leve lykkelig.
Så rammer ulykken, og den fortoner seg, skriver Kapelrud, ”som komplett meningsløs for ham, som et brudd på tilværelsens grunnprinsipper”.
Det er nettopp denne følelsen av komplett meningsløshet, av at tilværelsens grunnprinsipper er brutt, som gjør at så mange av oss moderne mennesker kan kjenne oss igjen i den gamle sjeiken. De av oss som er ateister har ikke inngått noen pakt med Gud.
Men vi har inngått en slags pakt med samfunnet. I denne pakten er det nærmest en forutsetning at vi, de av oss som er menn, skal nå den forventede gjennomsnittlige levealderen for norske menn, som i dag, såvidt jeg husker fra statistikken, er på litt under åtti år.
Kommer vi da i det vi oppfatter som en mulig dødens posisjon når vi er bare litt over seksti, fortoner det seg som meningsløst, som et brudd på normen.
Så kan det her innvendes at det moderne, gudløse menneskets følelse av meningsløshet, også når sykdom ikke truer eller ulykke rammer, kommer av at mennesket ikke lenger har noen grunnprinsipper, annet enn de materialistiske. Det er ikke det at prinsippet blir brutt som skaper meningsløsheten, men at man ikke har noe prinsipp å følge, at ideologiene, virkelig er døde, slik det blir hevdet, særlig med henblikk på den sosialistiske og kommunistiske ideologien. Jeg tor ikke helt på denne innvendingen, fordi jeg ennå føler at den røde ideologien, min ungdomstro, lever et sted inni meg, selv om den lever et stusslig og ikke særlig blomstrende liv.
”Job ønsker klarhet om sin stilling,” skriver Kapelrud i sin drøfting av dialogen mellom Job og vennene. ”Han vil vite sammenhengen i det hele, og han utfordrer Gud til å tale. Som et bevisst menneske vil han ha visshet i sin sak, han vil ikke at det skal foregå noe han ikke kan erkjenne. Han lar seg ikke nøye med tilvante talemåter, han vil ha Guds egen forklaring på hvorfor han blir slått ned.”
Også i dette kan vi moderne mennesker kjenne oss igjen. Vi ønsker visshet i våre saker, vi vil ikke akseptere at det foregår noe vi ikke kan erkjenne. De av oss som ikke er troende kan ikke be til Gud om noen forklaring. Vi må selv prøve å finne erkjennelse, prøve å forklare det tilsynelatende uforklarlige, som for eksempel en kreftsykdom er. Når vi ikke makter det, kan vi havne i samme spor som Job når han ønsker seg døden, for å få slutt på den psykiske eller fysiske pinen.
Kapelrud ser et håp hos den dødslengtende Job som jeg ikke så: ”Så langt er Job villig til å gå, å la døden komme for at han kunne være ute av det hele, ferdig med all pine. Men samtidig skinner det et veldig håp gjennom, at denne mektige Gud, som nå behandlet ham som en fiende, ville vise både sin makt og sin barmhjertighet og gjøre noe så uhørt som å kalle ham til live igjen. Sterkere kan vel ikke håpet være midt i det tetteste mørke.”
Vennene forstår ikke Jobs desperasjon, hans beiske tone, hans ønske om klarhet. De buser fram med anklager om at han bryter med gudsfrykten.
Kapelrud skriver, i mine øyne meget fornuftig: ”Trangen til å konformere og kanalisere andre menneskers gudsforhold etter hevdvunne normer er gammel og uutryddelig. Det er ikke så underlig at Job svarer at slikt har han hørt meget av og kaller dem (vennene, min anm.) usle trøstere.”
Job gir opp alt håp om oppreisning i levende live. Han håper at et vitne i himmelen kan føre hans sak videre. Dette vitnet kan være en såkalt gjenløser.
Kapelrud: ”I ordene ’jeg vet at min gjenløser lever’, bruker han et hebraisk ord, go’el, som også har et bestemt samfunnsmessig og juridisk innhold. En go’el, en løsningsmann, var gjerne en nær slektning, undertiden en fjernere, som hadde til oppgave å tre til når en mann var i store vanskeligheter. Det kunne dreie seg om krigsfangenskap, at han var solgt som slave, eller kastet i gjeldsfengsel eller var død uten å etterlate seg livsarvinger. Det var en slik lønsingsmann Job håpet på, men han uttrykker seg slik at det ikke er klart om han tenker på en vanlig løsningsmann eller en særskilt forkjemper på det himmelske plan. Poenget ligger vel først og fremst i bevisstheten om at hans sak ikke skal dø med ham.
Vennene mister nå fullstendig besinnelsen og beskylder Job mer og mer direkte for de groveste forgåelser.”
Kapelrud kaller vennnes beskyldninger for ”dogmatiske antagelser”, og om Jobs forsvar skriver han at ”han vil ikke at hans egen integritet skal splittes”.
Også her kan vi moderne mennesker kjenne oss igjen. Vi blir på livsens vei møtt av dogmatiske anklager, vi ønsker ikke vår integritet splittet. Vi vil stå fram som dem vi egentlig er.
Kapelrud: ”Dialogen er gått i stå, og Job viker ikke. Så svarer Jahve ham i stormen. Det er ingen teoretisk redegjørelse, men det skjer som en åpenbaring i uværet, hvor skillet mellom Gud og mennesket blir markert fra første ord av.”
Herren lar Job forstå at han har ikke stått midt oppe i den altomfattende virksomheten som er Guds hverdag.
”Som ganske naturlig er, så han sin situasjon med sine egne øyne, med seg selv som utgangspunkt, som et hver lidende menneske ville gjøre. Men Guds svar viser at sett i universal sammenheng strakk denne synsvinkel ikke til. Den ble for smal. Intet menneske kan trenge sin person i forgrunnen og si: her er prøven, ved meg står eller faller Gud.”
Mot et slikt syn gjør jeg opprør. Som lidende menneske vil jeg trenge meg selv i forgrunnen. Jeg kan ikke akseptere at min synsvinkel er for smal. Jeg kan ikke bøye meg for at det finnes en universal sammenheng jeg er utelukket fra å forstå. Hvis jeg skulle hatt en Gud, måtte han på en måte være min likemann, og vi måtte ha en felles forståelse av fenomenene i universet. Derfor blir det til at jeg må si: Jeg er prøven. Ved meg står eller faller Gud.
Det er ikke hovmodig ment, men det er kanskje dumdristig skrevet. Vet jeg helt hva jeg mener når jeg skriver dette?
Jeg lar det stå.
Job satte sin lit til Gud som en rettferdig Gud, selv om det var vanskelig å forstå rettferdigheten.
”Her står vi da ved kjernepunktet og løsningen i Job-diktet,” skriver Kapelrud. ”Det er bare ingen løsning. Det vil si: det er en praktisk løsning, men den gir egentlig ingen teoretisk forklaring på de problemer som Job og hans venner kjempet med. Den praktiske løsning ligger i at Job får rett og befries fra sine plager, samtidig som Gud i sin tale i stormen understreker at han er den veldige og mektige som handler uavhengig og ut fra det oversyn over helheten som han alene kan ha.”
Vi moderne mennesker, også mange blant de troende, tviler kontinuerlig eller stundom på Guds eksistens. Gjorde Job det?
Kapelrud: ”Sett under en moderne synsvinkel kunne dette (Jobs anger ”i støv og aske”, min anm.) lett tolkes slik at Job hadde tvilt på Guds eksistens, men at han nå var overbevist om at han eksisterte og derfor bøyde seg for ham. Dette er ikke tanken i diktet. Det Job har opplevd, var en voldsom følelse av at Gud hadde forlatt ham, og at det ikke fantes rettferdighet hos ham. Nå har han med ett slag opplevd noe annet og fått visshet om at Gud representerer en høyere rettferdighet som det ikke er så lett for mennesket å dømme om.”
Også her gjør jeg opprør. Det kan ikke finnes en lavere rettferdighet som vi mennesker kan dømme om og en høyere rettferdighet som vi ikke kan dømme om. Det kan bare finnes en rettferdighet, og det burde være mulig for oss mennesker å dømme om den.
Kapelrud: ”Det kunne ligge nær å antyde at løsningen i Jobs tilfelle ligger i selve hans møte med Gud, slik som han selv uttrykker seg til slutt. Det ville da være en antydning om at menneskets problemer og da særlig de religiøse, bare kan løses gjennom et slikt møte, d.v.s, gjennom en dyptgående religiøs opplevelse. Slik er Jobs bok blitt tolket, og det er forståelig.
Tolkningen har gått både i retning av en følelsesmessig opplevelse av Guds overveldende majestet, og en mer kultisk preget opplevelse, hvor Job og hans venners dialog gjenspeiler gangen i den gamle gudstjeneste, med klagesanger og bønner, og til slutt Guds åpenbaring i templet, med røkelsesskyer, paukeslag og tempelprofetens avsluttende utsagn på Guds vegne.”
Kapelrud mener at viktigere enn selve møtets art er de konsekvensene det får for Job. ”Det dekker bestemte menneskelige behov hos ham, og det er der det har sin største betydning.”
De menneskelige behovene som Kapelrud mener Job får dekket er for det første vissheten om at han ikke lenger står overfor det ukjente fordi Gud har gitt seg til kjenne for ham. For det andre får han dekket sitt behov for hjelp, trygghet og omsorg. ”Nå vet han at Gud ikke har sluppet taket i ham, tross alt er han i Guds hånd. Selv en høvding trenger av og til en skulder å lene hodet mot.”
For det tredje ”har Job fått visshet om for at Guds rettferdighet ikke var noen illusjon. Det var den han hele tiden hadde støttet seg på og appellert til.Hvis det ikke var en mening og en sammenheng i tilværelsen, var hele hans kamp forgjeves. Nå visste han at det var en mening med det hele, selv om denne mening ikke var gjennomskuelig for ham. Og fordi alt dette var slik, kunne Job nå bøye seg.”
Opprør igjen! Hvorfor skulle ikke meningen være gjennomskuelig ? Hvorfor skal man bøye seg for det som ikke er transparent? Transparent er et uttrykk fra moderne forretningsliv. Det er et godt uttrykk.
”Jobs bok forteller om spenningsforholdet mellom Gud og menneske,” skriver Kapelrud. ”Den er preget av sin tids synspunkter og forhold, og den uttrykker seg gjennom sin tids uttrykksmåte og form. Men midt i alt dette tidspregede trenger den ned til noe dypt menneskelig, gyldig til alle tider, menneskets situasjon i tilværelsens spenningsfelt. Det hører med til menneskets egenart at det søker klarhet i sin tilværelse. Det vil vite meningen med det som skjer, vite at det er en mening og en rettferdighet. Det er dette Job kjemper for. I denne kampen vender han seg mot Gud, men han kan heller ikke bli stående uten Gud. Mennesket kan ikke leve av klarhet alene. Det forteller Jobs bok også.”
Opprør! Jeg vet at jeg vrenger og vrir på Kapelruds ord, og at han vært død i fjorten år og ikke kan forsvare seg (iallfall ikke i jordisk sammenheng). Men jeg arbeider så energisk med denne teksten hans fordi den har stor betydning for meg, og derfor tar jeg tak i den nest siste setningen hans; ”Mennesket kan ikke leve av klarhet alene.” Jeg vil snu på den, jeg vil si: Alene av klarhet kan mennesket leve.