Kapittel 14
Hva med Satans rolle?
”Satan-skikkelsen som spiller en så avgjørende rolle i rammefortellingen i Jobs bok, forekommer overhode ikke ellers i diktet,” konstaterer Kapelrud. ”Det er ikke bare det at han ikke er nevnt, men han er tydelig utenfor interessefeltet i dialogen. Dette ville være påfallende hvis Job-diktets problematikk lå midt oppe i en dualistisk preget verden, i spenningsfeltet mellom Gud og hans motpol. Det er grunn til å understreke at Job-diktet ikke hører hjemme i en slik sammenheng. Det er ikke en dualistisk verden som er dets bakgrunn, det er den gamle israelittiske verden hvor Jahve var herre og hersker, og han alene, og hvor han levde i et levende paktsforhold med sitt folk. I dette paktsforholdet hadde han ingen motpol, derimot kunne nok tanken om andre guder spille inn, men det var en tanke som for det meste ble avvist i Jahve-religionen.”
Jeg merker meg at tanken om andre guder enn Jahve for det meste ble avvist i den israelittiske religionen. Dette tolker jeg dit hen at tanken om andre guder, eller anti-guder, fantes i denne religionen, selv om slike tanker ikke hadde noen stor utbredelse.
Kapelrud: ”Den Satan som vi møter i rammefortellingen, er ingen motpol til Gud. Han er en meget ubetydelig skikkelse, som hadde sin særskilte oppgave, å snuse opp det som ikke var som det skulle, anklage og kritisere. Betegnelsen ’Satan’ er brukt med den bestemte artikkel, satan-en, d.v.s. anklageren. Han var en av de mange i Guds følge, med en særlig oppgave, men han var ingen dualistisk motpol. I Job-diktet er det forholdet til Gud som er det avgjørende, Satan er bare en tilfeldig brikke i rammefortellingen, og han passer dårlig inn i dialogen.”
På dette punktet synes jeg Kapelrud motsier seg selv. Fra å ha ”en avgjørende rolle” reduseres Satan i løpet av noen få avsnitt til ”bare en tilfeldig brikke”. Men jeg holder åpent for at jeg har gått for langt når det gjelder å vektlegge en Gud-Satan-konspirasjon. Samtidig fastholder jeg at det etter mitt skjønn er umulig å bortforklare at det faktisk foreligger en slik konspirasjon. Selv om Gud og Satan ikke er dualistiske motpoler, støter vi når Satan introduseres i prologen på det ondes problem. Vi får en levende beskrivelse av hvilken makt Gud gir Satan, og vi tvinges til å spørre om hva Satan har å gjøre i Guds følge.
Om den unge Elihus tale skriver Kapelrud at den er et fremmedelement i fortellingen.
Den kommer på et ulagelig tidspunkt, ”både psykologisk, logisk og kunstnerisk”. Men Elihu har et poeng: ”Poenget hos Elihu blir et moment som han tydelig mener ikke er skikkelig fremhevet hos vennene: lidelsen var ikke bare det som de helst synes å tro, en straff som rammet mennesket for synden det hadde begått. Den kunne være dette, men den kunne også være tukt og oppdragelse, lagt på et menneske for å få det til å tenke seg om og gå i seg selv.
Dette er en tanke som spilte en stor rolle i senjødedommen, som en forklaring på lidelser som det ellers ikke var lett å finne forklaring på. Elihu-talene er her på linje med en sen synsmåte, som ble av betydning i etter-bibelsk tid. Kanskje har noen av disse forestillingene også sin rot i Elihu-talene, som dermed kan ha spilt en historisk rolle. Men det gjør dem ikke til noen opprinnelig bestanddel av Job-diktet. Der står de på tverke, som et forsøk på en forståelig løsning av problemet, skutt inn før den store Jahvetalen.”
Lidelsen som tukt og oppdragelse har ikke bare spilt en rolle i senjødedommen, men også i kristendommen. Jeg synes jeg møter denne tanken om lidelsen den dag i dag, i brev jeg har fått fra kristne; at lidelsen skal tukte og oppdra menneskene. Den fysiske eller psykiske lidelsen behøver, ifølge brevskriverne, ikke være noen straff for begåtte synder, men ei bør lagt på mennesket av Gud for å få det til å granske seg selv.
Jeg oppfatter også lidelsen, den psykiske smerten som følger med det å få kreft, som ei bør lagt på meg - om enn ikke av Gud - som får meg til å granske meg selv.
Om de lange diktene om flodhesten og krokodillen i kapittel 40 og 41 har gammeltestamenteksperten Kapelrud dette å melde: ”De to diktene inngår i skildringen av Guds velde og er forsåvidt en fortsettelse av det som går forut, men beskrivelsen er så omfattende og detaljert at det virker som om det dreier seg om selvstendige dikt, som forfatteren eventuelt kan ha hentet annensteds fra og gjort bruk av.”
Dette var en tanke jeg også gjorde meg da jeg leste om flodhesten og krokodillen; at det var eventyrstoff og jaktlegender som kunne vært hentet fra andre forfattere eller fortellere og flettet inn av Job-dikteren i Guds tale.
Kapelrud skriver om Behemot og Livjatan (Leviatan): ”Nå skal vi også være oppmerksomme på at det i den hebraiske tekst tales det ikke fullt så klart om flodhest og krokodille som i våre oversettelser. For flodhesten står det Behemot, som er en flertallsform av Behema, som brukes om storfe. Den flertallsformen vi har her, står for å betegne et meget stort dyr, og skildringen ellers tyder på at det er flodhesten som har stått for tanken. Når det gjelder krokodillen, er det betegnelsen Livjatan som er brukt. Den er velkent fra G.T., hvor den særlig i salmene brukes om havuhyret som Jahve overvant, slik som det er skildret f.eks. i Salme 74: ’Du knuste Livjatans hoder’, og hvor det er tydelig at Livjatan er sett omtrent på samme måte som kaosuhyret Tiamat i den babylonske skapelsesberetning Enuma elisj.”
Det som fanger min interesse her er fellesskapet mellom G.T. – en fin forkortelse! – og den babylonske beretningen. Mytestoffet i den nære Orienten har altså mange fellestrekk.
Noe havnet i den bibelske sagaen, noe havnet i mer glemte sagaer i Babylon, Sumer-riket og Assyria.
Kapelrud: ”Skildringen i Salme 104 (v.26) er mer nøytral og kan lede tanken i retning krokodillen, som det altså synes å være tale om i Job-diktet. Begge de veldige uhyrer som det her er pekt på, kan være tatt med for å vise Guds velde og makt, og det må tross alt sies å ha noen betydning i sammenhengen. Men i hvert fall for en nyere tids oppfatning virker den omstendelige skildring av de to uhyrer tyngende og unødig i fremstillingen, uten at det kan utelukke den mulighet at de opprinnelige tilhørere og lesere har følt dette som en vellykket utsmykning som understreket det som ellers var sagt om Guds velde. Det er slike problemer vi møter i orientalsk diktning med dens ofte overveldende billedrikdom.”
I mitt notat i bibelmargen i 1984 om at Gud skremte Job med Leviatan har jeg kanskje lagt for stor vekt på skremselsaspektet. Jeg kan nå se for meg opprinnelige tilhørere og lesere som sitter med åpen munn og med skrekkblandet fryd hører eller leser om uhyrene, slik som jeg satt med åpen munn da mor leste Asbjørnsen og Moes folkeeventyr for meg, om troll og skrømt. Så forferdelig skremt ble jeg da ikke? Så forferdelig skremt ble kanskje heller ikke Job av Herrens historier om uhyrene.
Men skremt til underkastelse ”i støv og aske” ble jo Job. Da må det ha vært det at han oppfattet at Gud åpenbarte seg for ham og talte strengt til ham som fikk ham til å bøye kne.
Kapelrud har en analyse av diktet om visdommen i kapittel 28. Da jeg gjennomgikk dette kapittelet la jeg vekt på hvor moderne den var den gruvedriften som skildres. Professoren mener at kapittel 28 er farget av senjødiske spekulasjoner og dermed kan være tilføyd seinere.
Han skriver: ”Visdommen er her noe som bare Gud er i full besiddelse av, og denne visdommen er tegnet som et nesten selvstendig fenomen, d.v.s. det som i religionsfenomenologien kalles en hypostase. Fremstillingen av visdommen synes preget av et ønske om å understreke Guds visdom og avvise all menneskelig visdom, alle menneskelige spekulasjoner.”
Her tolker jeg det som at å avvise all menneskelig visdom ikke kan bety å avvise all menneskelig kunnskap og klokskap, men å avvise visdom som dreier seg om det man oppfattet at tilhørte Guds enemerker.
Kapelrud mener at diktet i kapittel 28 ”foregriper Jahves tale i stormen til slutt, og i Jahves tale er konklusjonen formet med en ganske annen dikterisk kraft og farge.”
Jeg merker meg atter bruken av ord som illusterer at det er et diktverk vi står overfor, også når selveste Jahve taler; dikterisk kraft og farge.
Hvem forfatteren av diktet i kapittel 28 var, er det ikke mulig å vite, ”som så ofte når det gjelder tillegg og bearbeidelser i gammeltestamentlige tekster,” skriver Kapelrud. ”Men vi vet jo heller ikke hvem forfatteren av Job-diktet var. I den gamle fororientalske verden var verket det avgjørende, interessen for forfatterens person var ennå ikke våknet.”
Det er virkelig synd at vi ikke vet noe om Job-forfatteren. Jeg har tenkt på ham som en folkelig forteller med stor dikterisk evne, kanskje en slags skuespiller, en oldtidas William Shakespeare. Kanskje han slett ikke var folkelig, men tilhørte overklassen, ja, hoffet. Visdomslitteraturen som Jobs bok er en del av var velkjent ved kong Salomos hoff og ved hoffet i Egypt, og ble ofte skrevet av lærde med tilknytning til hoffet. Denne litteraturen beskrev en tilværelse og et system der det hersket rimelighet og harmoni.
Det epokegjørende med fortellingen om Job er, med Kapelruds ord, ”at hele dette harmoniske systemet brøt sammen. Det fungerte simpelhen ikke. Jahves tale i stormen var en rystende opplevelse, som fortalte at virkeligheten ikke stemte med kartet. Lønn og straff ble ikke delt ut etter vekt og mål, Gud forbeholdt seg å handle suverent.”
I dette harmoniens sammenbrudd kjenner vi oss igjen, vi som i dagens Norge blir rammet av sykdommer som kan være dødelige. Visst vet vi at sykdommer kommer og at døden er sikker, men når vi blir rammet bryter de harmoniske, rimelighetsbaserte systemene vi har omgitt oss med sammen og det kommer en skjærende disharmoni inn i livet. De av oss som har en gudstro kan finne på å anklage Gud for urimelighet og knytte en sinna neve mot Gud. De som, i likhet med meg, ikke har noen slik tro vil ofte knytte neven mot skjebnen, på en måte som minner sterkt om Jobs.
Jobs forfatter sprengte rammene for visdomsdiktningen. Var forfatteren kanskje en prest som skrev sitt store dikt til bruk i templet, til kultisk bruk? Han har lånt elementer fra kultusdiktningen.
”Det betyr ikke,” skriver Kapelrud, ”at Jobs bok har hørt til i templet og vært brukt i kultuslivet, men at dikteren har vært godt inne i kultusspråkbruken. Han bruker klagesalmens form, men også lovprisningens og takkesalmens. Og diktet avsluttes slik som en stor kultusbegivenhet ofte ble avsluttet i templet, med en teofani, Jahve selv som åpenbarte seg og ga sin vilje til kjenne for sin menighet.”
Min Gyldendals fremmedordbok definerer ordet teofani, som vi har fra gresk, slik: ”en uvanlig, ofte plutselig samt hurtig forbigående åpenbaring av en guddom.”
Jeg skulle gjerne ha vært til stede i et tempel i det gamle Israel når kultusen ble avsluttet med en teofani. Hvordan gjorde de det, yppersteprestene, når de lot Jahve selv åpenbare seg? Det forekommer meg at det må ha vært et teatralsk evenement, med innslag av skuespilleres og magikeres opptreden. Men så er jeg jo også en vantro, en som verken tror på teologier eller teofanier.