Kapittel 13
Hvem skrev Jobs bok og i hvilken geografisk og historisk sammenheng inngår boka? Den lærde professor Kapelrud drøfter dette, og går nøye inn på det han kaller forfatterspørsmålet.
Han skriver: ”Jobs bok har sitt navn etter hovedpersonen, den fromme og hjelpsomme stammehøvdingen Job, som levde i landet Uz. De opplysningene som blir gitt om ham, er ualminnelig kortfattede. Det er litt overraskende, for når det ble fortalt om en stormann, var det vanlig at en også fikk med hans ætteliste: hvem han var sønn av, og hvem hans far var sønn av osv. Det ble tidlig lagt merke til dette, og det foreligger faktisk flere apokryfe (skrifter som ikke anerkjennes av kirken som ekte, min anm.) tillegg til boken. Noen går nærmere inn på Jobs slekt, andre tar seg av hans sønner, og til og med hans hustru, som bare har en birolle i fortellingen, har fått lagt en hel tale i munnen.”
Dette med de apokryfe tilleggene er ikke egnet til å overraske. Fortellingen om Job innbyr til å bli spunnet videre på. Den mannens slektshistorie ville det være spennende å få vite mer om. Dermed har andre diktere satt seg i sving og lagd tilføyelser.
Kapelrud skriver at rabbinerne i det gamle Israel hadde vanskeligheter med å tidsplassere personen Job, og de ”kom snart til det resultat at det dreide seg om en diktet fortelling.” Videre: ”Hele fortellingens preg og samfunnsmessige bakgrunn tyder på at fortelleren har villet tidsplassere Job i en periode da nomadesamfunnet ennå spilte en rolle og den faste bosetning ikke var fullstendig etablert.”
Hvor lå landet Uz, eller Us? Kapelrud forteller at landet er nevnt hos profeten Jeremia og i Klagesangene i forbindelse med Edom, landet sør for Palestina. Det kan ikke fastslås med sikkerhet hvor Uz lå, men det kan ha vært i grenseområdene mellom Edom og Arabia.
Kapelrud: ”Det er også tydelig at rabbinerne tidlig har oppfattet Job som ikke-israelitt, en som ikke hørte til Abrahams ætt, og hvis slektsforhold det derfor ikke var nødvendig å oppgi, og som ikke bodde i Kanaan, det lovede land.”
Professoren finner det eiendommelig at profeten Esekiel, omkring 600-580 før Kristus, omtaler Noah, Daniel og Job ”som de særlig rettferdige hvis liv ville bli spart selv om alle andre skulle gå til grunne”. Dette viser at skikkelsene Daniel og Job var velkjente lenge før de bøkene som finnes om dem i Det gamle testamente ble skrevet.
Dateringen av Jobs bok er ikke lett å fastslå, og det finnes ennå divergerende oppfatninger, skriver Kapelrud. ”Det er for lengst forbi med den tid da anerkjente kileskriftforskere (som f.eks. Rawlinson) ennå kunne akseptere den gamle rabbinske oppfatning at verket var skrevet av Moses.”
Av Moses? Du milde Moses!
Kapelrud: ”På grunnlag av verkets språk, stil og tankegang ligger det i dag nær å datere Jobs bok til en tidsperiode mellom 600 og 550 f. Kr. Det finnes visse likhetspunkter med profeten Jeremia, som i likhet med Job forbannet sin egen fødsel, men tydeligere likheter med profeten Sakarja (ca. 520). Den senere innførte samtale med Elihu har likhetspunkter med Malaki, som kan dateres til ca. 450.
Bygger så verket på eventuelle eldre opplegg? Det har vært vanlig å se på prologen og epilogen som rester av en eldre Job-bok, som altså var betydelig enklere enn den foreliggende. Trolig har det eksistert gamle tradisjoner om den fromme og rettferdige Job, men hvilken karakter disse har hatt, vet vi intet om.”
Min antakelse om at fortellingen om Job kan ha vært en vandrehistorie fortalt i teltene og husene er altså ingen urimelig antakelse.
Kapelrud: ”Voltaire skrev noe ironisk i sitt filosofiske leksikon at verket opprinnelig var arabisk, og at den hebraiske fortelling bare var en oversettelse.”
Araberen Job, altså. Hvilke kilder Voltaire hadde for dette, skriver ikke Kapelrud noe om. Da jeg skulle sjekke Voltaires filosofiske leksikon i Store Norske, fant jeg det under tittelen Dictionnaire philosophique, med utgivelsesår 1764. Samtidig fant jeg noe annet som interesserte meg, og som går på spørsmålet om ateisme. Jeg tillater meg derfor et innsmett, en digresjon, om franskmannen Francois-Marie Arouet (1694-1778), kjent som forfatteren Voltaire, og ikke minst kjent som den fremste representanten for opplysningstida.
Jeg har alltid, uten å ha studert verkene hans, tenkt på Voltaire som en broder ateist. Men Store Norske forteller meg noe annet: ”Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av hans liv blir menneskesynet mer pessimistisk, og han blir mer opptatt av de lidelser man aldri kan unngå.”
I dette siste kjenner jeg meg igjen!
Videre om Voltaire: ” Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse. Voltaire var deist, dvs. han avviser åpenbaringen og den kristne tro, men mener at fornuften forteller at det finnes en Gud, ’allfornuften’ og ’allgodheten’.”
Så var det kanskje deist man burde vært, og ikke ateist? Det er fristende å tenke at det finnes en Gud, en annerledes Gud enn Jobs Gud, som representerer allfornuften og allgodheten. Men jeg oppfatter det slik at deismen ikke har mange tilhengere i dagens Norge. Den eneste jeg kan komme på i farta som muligens er deist, vurdert ut fra det han skriver om universets gudestyrte opprinnelse og fortsettelse, er forfatteren Jostein Gaarder.
Personlig finner jeg det umulig å tenke meg, med min fornuft, at det finnes en gudegitt allfornuft og allgodhet. Hvor var denne allfornuften og allgodheten da gasskammerne ble fyrt opp i Auschwitz?
Jeg har vel også tenkt på Voltaire som en revolusjonær broder. Store Norske korrigerer denne oppfatningen: ”Hans ideal var det opplyste enevelde; han mente at enkelte sosiale forskjeller var naturbestemte og at ’folket’ aldri ville bli i stand til å styre samfunnet. Likevel kom hans tanker til å fremme revolusjonens sak.”
Tilbake til Jobs bok. Hadde den røtter i Babylon?
Kapelrud: ”I våre dager har man forsøkt å konstatere en sammenheng med det babylonske verket ’Ludul bel nemeqi’ (Jeg priser deg, Visdommens herre), men problemstillingen er ikke helt den samme, og det er ikke mulig å konstatere noen avhengighet. Dialogformen var også velkjent i den gamle fororientalske verden, den er ingen nyoppfinnelse i Platons dialoger, og gresk påvirkning er her like lite som eventuell arabisk. Problemstillingen og forsøket på løsning er så typisk gammeltestamentlige, så preget av vanskeligheter som man hadde slitt med i Israel-Juda gjennom århundrer. Hele tankegangen og uttrykksmåten er det tilsvarende med, også den kjenner vi igjen, ikke minst fra de gammeltestamentlige salmene.”
Var forfatteren egypter?
” – Egypt har på flere måter preget forfatteren, hvem han nå var. Han kjenner traktene, han taler om papyrus og siv, om flodhest og krokodille, og han skyter inn aramaiske ord, som også jødiske kolonister i Egypt naturlig ville bruke. Men hvilken tilknytning til Egypt han hadde, vet vi ikke.”
Kapelrud påpeker om prologen: ”Dikteren bruker forøvrig det hebraiske gudsnavnet Jahve her i prologen, mens den senere dialog har den nøytrale betegnelse ’Gud’.”
Det er betydelig forskjell i formen mellom prologens og epilogens prosa og den mellomliggende dialogens poetiske form. Er Jobs bok et lappverk?
Kapelrud: ”Spørsmålet har ganske naturlig meldt seg om den er enhetlig, eller om den er arbeidet sammen av forskjellige elementer. Er det brokete, litt uryddige bilde som den gir, en del av dikterens intensjon, eller skyldes det en sammenarbeidelse av noe forskjellige elementer, foretatt enten av dikteren selv eller av senere samlere?”
Det jeg her merker meg er at Kapelrud skriver om dikteren . Gjennom hele sin framstilling holder han fast ved at det dreier seg om et diktet verk. Aldri sier han at det er et diktert verk, altså et verk diktert av Gud. Det dreier seg om diktning, med bruk av kunstneriske virkemidler.
Han skriver: ”En dikter i den gamle semittiske verden kunne ta seg mange friheter som vi i en senere tid og en annen kultur ville betrakte som skjemmende, ja, som stilbrudd etter vår oppfatning. Men vi må være oppmerksom på at et gammelt orientalsk diktverk må ikke bedømmes etter vår standard og våre regler, selv om det alltid vil være visse almenmenneskelige drag både i innhold og form som gjør det mulig å få kontakt med denne diktning. Også den gammelorientalske dikter var i virkeligheten bundet, men av regler som var annerledes enn de som er naturlige for oss.”
Grunnformen i denne diktningen var parallellismen, at en mening eller skildring alltid blir utttrykt minst to ganger. Etter Kapelruds mening har ”Jobdiktets forfatter mestret den formen suverent (...) Job-dikteren har ikke bare grepet dypt ned i menneskets liv og problemer, men han har også mestret de kunstneriske virkemidler, et rikt og allsidig ordforråd, omfattende kjennskap til samtidens kultur og de mest avanserte forestillinger, en klar og bevisst komposisjon.”
Kapelruds teori er at rammefortellingen – prolog og epilog – er en gammel, belærende og oppmuntrende fortelling som dikteren har brukt til å ramme inn den kvasse dialogen: ”Det vil med andre ord si at dikteren har funnet en gammel fortelling som han fant brukbar for sitt formål, og med den som utgangspunkt har han skapt et diktverk som på flere måter sprenger rammen for den gamle fortelling.”