Kapittel 12
I forordet til boka Job og hans problem i fortid og i dag (heretter kalt Job og hans problem) skriver teologiprofessor Arvid S. Kapelrud: ”Meningen med det foreliggende arbeid er å kaste lys over Jobs bok i Det gamle testamente og forsøke å se denne boken under skiftende synsvinkler. Problemet i boken er levende den dag i dag, om det kanskje møter oss under andre former, og vil blir ikke så lett ferdige med det.” Han håper å ”gi et bilde av hvor levende Jobs bok var i fortiden, og hvor aktuell den er den dag i dag.”
Hoveddelen av Kapelruds bok består av en serie forelsninger han holdt for studenter ved de historisk-filosofiske fakultetene ved universitetene i Bergen og Oslo. Betraktningene hans over tekstene i Jobs bok brukte han i undervisningen av teologiske studenter ved Universitet i Oslo. En artikkel om Jobs bok i kunsten ble skrevet til festskriftet for komponisten Egil Hovland på dennes 50-årsag.
”Et verk om rettferdighet i tilværelsen” har Kapelrud satt som tittel på sitt første kapittel. Der heter det: ”Spørsmålet om det er noen mening i tilværelsen og noen rettferdighet i det som skjer, har opptatt menneskene i tusenvis av år. Det er et spørsmål som springer ut av det som hender oss, og av det vi ser omkring oss. Særlig for dem som opplever lidelse og hårde påkjenninger, blir dette et så viktig spørsmål at de må ha et svar på det. Det er som regel ikke teoretiske spekulasjoner som får en til å reise spørsmålet, men livets egne påkjenninger.”
I dette siste er jeg hjertens enig med Kapelrud. Det var ikke teoretiske spørsmål som gjorde at jeg i løpet av førjulsvinteren 2007 ga meg i kast med å skrive en bok om religiøs tvil og tro, Brev fra de troende, som ble publisert på internett 8. februar 2008. I løpet av våren skrev jeg en oppfølgende bok på engelsk, Under the Blood Tree, som ble nettpublisert den 13. mai 2008. Bakgrunnen for begge disse bøkene var at jeg var blitt utsatt for en av livets påkjenninger, prostatakreft, som fikk meg til å stille spørsmål ved min egen ateisme, ved meningen med min plass i tilværelsen – og om det finnes noen rettferdighet i det hele.
”Svaret har aldri vært lett å finne,” fortsetter Kapelrud. ”Det viser gamle tekster fra Assyria, Babylonia og Sumer, fra en tid som ligger 4000 år tilbake i tiden, og det viser moderne problemdiktning. Også i dag lages det nye former av Jobs bok, noe som viser at det gamle verk fra Bibelen stadig har livskraft og inspirasjon i seg.
I den verden som Det gamle testamentet hørte hjemme i, var forholdet til Gud en bestemmende faktor. Samfunnet var preget av dette, og den enkelte levde i tro og tillit til Gud. Han visste at han kunne regne med Guds hjelp og støtte, når han bare levde slik som Guds ord og bud hadde lært ham. Den som levde og handlet slik, var rettferdig, og det ville gå ham vel på alle måter. Det var synspunkter på tilværelsen som hadde slått dype røtter i det gamle Israel, og det er synspunkter som ikke har vært helt ukjent i senere tid heller.”
Akkurat det siste vil jeg kalle et understatment. Dagens kristne på den norske grasrota lever i tro og tillit til Gud. De regner med at dersom de følger Guds bud, vil Gud støtte og hjelpe dem, og det vil gå dem vel. Dette er ikke fundamentalistisk kristendom, det er den alminnelige norske kristne grasrotas tro av i dag, slik jeg har møtt den i et hundretalls brev og e-postbrev som jeg har fått som reaksjoner på det jeg har skrevet.
Kapelrud skriver at det gamle Israel-Judea ble herjet og tilintetgjort av mektige fiender. ”For enkeltmennesker ble det katastrofer som syntes fullstendig uforståelige. Det eneste som kunne gi en meninge i det som skjedde, var profetenes forsvarsel om at folket ville gå til grunne hvis det ikke i tide vendte om fra sine synder. Folket hadde ikke vendt om, derfor var ulykken kommet, som profetene hadde sagt.”
For enkeltmennesket Job forholder det seg annerledes. Han rammes av katastrofer, men forstår ikke hvorfor. Han hevder hardnakket overfor Gud at han ikke har syndet. Han skjønner simpelthen ikke meningen med det hele, og avkrever et svar fra Gud.
Kapelrud rekapitulerer kort Jobs bok og skriver om slutten på den: ”Så taler Gud til ham i stormen og skildrer sin allmakt. Han viser at mennesker ikke alltid kan forstå hans handlesett. Job bøyer seg for dette og gir Gud rett, og dermed får han også oppreisning overfor sine venner. Lidelsen og byrdene blir tatt fra ham, men gåten blir stående. Alt står i Guds hånd, men det er ikke alltid gitt mennesker å skjønne det som skjer.”
Det er mot dette uforståelige og gåtefulle at jeg gjør opprør, med mitt rasjonelle jeg.
Blant de kristne som har skrevet til meg finnes det flere som har vært rammet av kreft, noen mye hardere enn jeg. Fortvilelsen skinner nakent gjennom i flere av brevene, og noen skriver at deres tro på Gud er blitt satt på en prøve, men at troen har bestått. Når de så skriver at de oppfatter det å bli rammet av kreft som et ledd i Guds plan for dem, kan jeg ikke følge dem.
Kreft, uansett i hvilken form den rammer, er en katastrofe. Den vil bli opplevd av hvert tredje menneske i Norge. Ja, 30 prosent av oss nordmenn vil få en kreftdiagnose i løpet av livet. Rammer kreften seint i livet, er katastrofen naturligvis mindre, og får man en krefttype som kan kureres – slik jeg fikk – kan katastrofen gli over.
| Men at kreft, uansett hvordan og når den rammer, skal være et ledd i en Guds plan kan jeg ikke forstå. Jeg søker rasjonelle forklaringer. For mitt eget vedkommende har jeg tenkt at det kan være genenes skyld, eller det at jeg ikke spiste nok tomater, eller rett og slett ”shit happens”. Noen celler omformet seg til ondartede celler og dannet en svulst. Det lå ingen plan bakom, men et spill av forskjellige krefter. Ikke et tilfeldighetenes spill, men heller ikke noe gudestyrt spill.
Når jeg denne våren 2008 søkte til Jobs bok,var det i utgangspunktet ikke for å få inspirasjon til å anklage Gud – siden jeg ikke har noen Gud - men for å hente inspirasjon i et mesterverk, et poetisk læredikt om lidelsen, for selv å kunne skrive om lidelse.
Så vil noen kristne hevde at jeg søkte meg til Job for derigjennom å finne Gud. Jeg vil benekte det, men kan ikke helt nøyaktig redegjøre for mitt bibelstrev og min søken. Denne søken er nok ikke bare styrt av bevisstheten, men også av underbevisstheten. Jeg må holde åpent for at det er krefter i sjela mi som jeg ikke fullt ut forstår, enda så rasjonell jeg føler meg, så lite irrasjonell.
Kapelrud skriver: ”Forfatteren av Jobs bok har trolig levd på 600-tallet før Kristus. Samtalene mellom Job og vennene har preg fra den gamle orientalske visdomsdiktning. Utgangspunktet har forfatteren funnet i en gammel fortelling om den rettferdige høvdingen Job. Det er den vi finner i prologen i de to første kapitelen og i epilogen i det siste kapittel, 42, versene 7-17. Samtalene har forfatteren bygd opp med fint kjennskap til synspunkter og problemer i sin samtid, problemer som går dypt ned i menneskers tilværelse, ikke bare i hans tid, men til alle tider. Rik poetisk evne og intens vilje til å tale ut har bidratt til at hans verk er levende den dag i dag.”
Neste kapittel i Job og hans problem har fått den nøkterne tittelen ”Innhold og komposisjon”. Her skriver Kapelrud: ”Jobs bok hører til i Det gamle testamente og er preget av den gammeltestamentlige verden. Men den har tidlig sprengt den ramme som den stod i og har nådd ut i verdenslitteraturen. Det har flere grunner. Den lodder dypt i menneskelige problemer, og den har en poetisk form som griper og ryster, selv om meget ved den kan virke fremmedartet og vanskelig å forstå.”
I akkurat dette siste er jeg ikke helt enig med Kapelrud. Det som slår meg ved mitt studium av Jobs bok er hvor lite fremmedartet den er og hvor forståelig den er. Denne fortellingen fra landsbygda i Midt-Østen for 2600 år siden taler ganske direkte til oss som lever i dag. Vi behøver ikke skjønne alle bildene for å fatte det store bildet i boka.
Kapelrud skriver: ”Mange store diktere har funnet inspirasjon i den og gjort bruk av bilder og forestillinger fra den. Dante har brukt den i sin ’Guddommelige komedie’, og Goethe har formet opplegget til sitt store verk om Faust på det mytegrunnlaget som han fant i
Jobs bok. Likesom Jobs bok har også Faust en prolog om de hendelser som fant sted i himmelen før hovedhandlingen setter inn. Her trer Mefistofeles frem som anklageren, den som vil sette menneskene på prøve, og forlanger å få prøve Faust. Og denne prøven er det da som utfoldes i hoveddelen av Goethes verk.”
Jeg var ikke klar over denne koplingen mellom Jobs bok og Faust. Mitt kjennskap til Johann Wolfgang von Goethes store verk er dessverre rudimentært. Jeg har aldri sett det framført på teaterscenen, og jeg har bare lest utdrag fra verket og omtaler av det. Derfor må jeg støtte meg til Store Norske leksikon, som skriver: ”Inntil sin død arbeidet Goethe med sitt store verk om Faust. Første del utkom i 1808, annen del etter hans død (i 1832, Bjørnstjerne Bjørnsons fødselsår, min anm.). Dette verket er høydepunktet i tysk litteratur og gir summen av Goethes livsanskuelse og tankeverden. Faust, egentlig en lærd fra 1500-tallet som solgte sin sjel til djevelen (Mephistopheles) for å vinne erkjennelse, blir hos Goethe symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet. Denne sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets adelskap og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet. Overfor det aktive, søkende menneske har djevelen ingen makt; denne streben er den guddommelige gnist i Faust. Fordi Faust aldri falt til ro i livet, vinner Vårherre kampen med djevelen om Fausts sjel. Med hele sin åndskraft i behold fullførte den 83-årige Goethe sitt livsverk.”
Disse leksikon-linjene gir meg en merkelig fortrøstning. Og jeg gjentar, tilfreds: ” - sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets adelskap og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet.” Jeg kan ikke tro på at det finnes noen guddommelig gnist, verken i Faust eller i andre mennesker. Men jeg kan tro på at det finnes en gnist, og at åndsarbeidet adler mannen og kvinnen. Vår sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål har en mening, og rettferdiggjør oss.
Parallellen mellom Job og Faust halter på et vesentlig punkt. Job solgte jo ikke sin sjel til Satan, og det var ikke bare Satan som ville sette Job på prøve, men Jobs egen Gud, som brukte Satan som sitt redskap for å bringe katastrofene over Jobs arme hode.