Kapittel 11

Med kapittel 42 avsluttes den bibelske fortellingen om Job, og hovedpersonen får ordet med en gang, i vers en til tre:

            ”Da tok Job til orde og svarte Herren:

            Jeg vet at du makter alt;

            Ingenting er umulig for deg,

            av det du har satt deg fore.

            Hvem vil da fordunkle din plan

            Med uforstandige ord?

            Jeg har talt om ting jeg ikke forstår,

            om det som er så underfullt at jeg ikke kan skjønne det.”

 Men er dette riktig? Stemmer det at Job har talt om ting han ikke forstår? Etter mitt skjønn har Job nettopp talt om ting han forstår. Det eneste som har vært uforståelig for ham er hvorfor han ble straffet med å miste barn, eiendom og helse.

            I BIBFOR heter det i innledningen at det store spørsmålet om disse tapene er hvorfor ?

           Det får Job aldri noe svar på av Herren. Vi som lesere vet at Gud har konspirert med Satan for å prøve Job. Men Job får aldri noe svar på hvorfor han ble så hardt rammet. For å si det folkelig var Job en forsøkskanin for Gud. Det burde han kanskje blitt informert om fra høyeste hold?

            Encyclopædia Britannica sier det slik: ”The conversation between Job and God resolves the dramatic tension without, however, solving the problem of undeserved suffering.

           The speeches evoke Job’s trust in the purposeful activity of God in the affairs of the world, even though God’s ways with man remain mysterious and inscrutable.”

            Den dramatiske spenningen utløses i samtalene mellom Job og Gud, men problemet med den utfortjente lidelsen blir ikke løst. Jobs får tillit til at Guds aktiviteter er hensiktsmessige når det gjelder de jordiske affærene, men Guds plan for mennesket forblir mysteriøs og uransakelig.

            Job sier i vers fire:

         ”Men hør på meg, så vil jeg tale.

Jeg vil spørre deg, og du skal gi meg svar.”

 Mer spørsmål og svar blir det imidlertid ikke. I de aller siste av Jobs vers, vers fem og seks, sier han:

             ”Før hadde jeg bare hørt om deg,

            men nå har jeg sett deg med egne øyne.

            Derfor tar jeg hvert ord tilbake

            og viser min anger i støv og aske.”

 Job har talt lenge og godt. Nå trekker han hvert ord tilbake, og viser sin anger ”i støv og aske”. Det er denne angeren og denne totale underkastelsen jeg reagerer på, i Jobs bok og i det øvrige bibelverket. Hvorfor er det så nødvendig for den kristne Gud at menneskene underkaster seg ham? Hvorfor er det så nødvendig for det kristne mennesket å underkaste seg Gud. All denne blinde underkastelsen under en uransakelig, uutgrunnelig Gud!

            Skulle man ikke heller bli oppreist av guddommen, av en gud som var ransakelig og hvis grunner det var mulig for mennesket å forstå ?

            Så kan man si at det er nettopp oppreist Job blir i siste del av rammefortellingen. Men det dreier seg om en materiell oppreisning, i form av krøtter, kameler og esler, penger og gullringer. Det er ingen åndelig oppreisning.

            BIBSEL har som mellomtittel over det aller siste stykket i boka ”Herren velsigner Job mer enn før”. Og det heter:

             ”Da Herren hadde talt dette til Job, sa han til Elifas fra Teman: ’Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job. Ta nå sju okser og sju værer, gå til min tjener Job og bær dem fram som brennoffer for dere. Så skal min tjener Job gå i forbønn for dere, og jeg vil bønnhøre ham og spare dere for den ulykken dere hadde fortjent fordi dere ikke talte rett om meg, slik som min tjener Job gjorde.’”

            For de tre vennene må denne anklagen om ikke å ha talt rett oppleves som urettferdig. De prøvde da å tale så rett de kunne for Job? Men de følger ordre:

          ”Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na’ama gikk da av sted og gjorde som Herren hadde sagt dem, og Herren hørte Jobs bønn.”

           Nå endres Jobs skjebne fra vanskjebne til det motsatte.

             ”Da Job hadde bedt for vennene sine, vendte Herren hans lagnad. Han lot ham få dobbelt så mye som han hadde hatt før. Alle Jobs brødre og søstre og kjenninger kom til ham og satt til bords med ham i hans hus. De viste ham medkjensle og trøstet ham etter alt det vonde Herren hadde sendt over ham. Hver av dem gav ham et pengestykke og en gullring,

            Fra nå av velsignet Herren Job enda mer enn før. Han fikk fjorten tusen sauer, seks tusen kameler, tusen par okser og tusen eselhopper.”

 Han får ikke bare en enorm bøling. Han får også familieforøkelse så det forslår:

             ”Og han fikk igjen sju sønner og tre døtre. Den ene datteren kalte han Jemima, den andre Kesia og den tredje Keren-Happuk. I hele landet fantes det ikke så vakre kvinner som døtrene til Job. Faren gav dem arverett sammen med brødrene.

            Siden levde Job i 140 år. Han fikk se barn og barnebarn i fire slektledd. Så døde Job gammel og mett av dager.”

            De tre døtrenes navn er ærlig verdt en sang, selv om det kanskje ikke blir en spesielt feministisk sang. Ifølge en fotnote i BIBSEL har navnene følgende betydning: ”Jemima: ’turtelduen’, Kesia: ’kanelblomsten’, Keren-Happuk: ’sminkedåsen’.”

Kapittel 12