Kapittel 10
Gud taler til Job. I mesteparten av kapittel 40 og hele kapittel 41 er Guds tale viet to store dyr. Men hva slags dyr er det? Under mellomittelen ”De sterkeste dyr Gud har skapt” heter det i BIBSEL at dyrene er flodhesten og krokodillen. De samme dyrene kalles i slektsbibelen fra 1882 for Behemoth og Leviathan. Her har det altså, i Bibelselskapets regi, skjedd en endring i oversettelsen i løpet av de hundre årene som gikk fra slektsbibelen ble utgitt i 1882 til BIBSEL utkom i 1978.
BIBFOR bruker, som slektsbibelen, betegnelsene Behemot og Leviatan (skrivemåten er modernisert ved å fjerne et par h’er). I en fotnote heter det om Behemot at det er ”et stort, ukjent dyr, kanskje flodhesten”. Om Leviatan heter det i en fotnote at det er ”et stort ukjent havdyr, kanskje krokodillen.”
Skal man være pirkete, kan man innvende at den vanlige krokodillen ikke er et typisk havdyr, men et ferskvannsdyr. Men nede ved Madagaskar skal det forekomme saltvannskrokdiller i mangrove-farvannet. De skal være verdens største krokodiller og kunne bli ni meter lange.
AMBIB bruker også betegnelsene Behemoth og Leviathan. Behemoth omtales slik: ”Some identify this with the hippopotamus, others with a legendary creature.” Flodhest eller legendarisk skapning? Her får de skriftlærde kives. Men beskrivelsen av dyret minner meg sterkt om flodhester, slik jeg har sett dem i Afrikas innsjøer og vassdrag. Jeg holder meg derfor til BIBSEL, og regner flodhest som det rette ordet for dyret.
Gud taler, kapittel 40, vers 10:
”Se flodhesten! Jeg har skapt både den og deg.
Den eter gress som en okse.”
Vers 11 til 14:
og for en styrke i bukmusklene!
Den strekker ut halen, stiv som en seder,
og lårenes sener er flettet fast.
Knokler har den som kobberrør og benbygning
som stenger av jern. Den er det fremste
Gud har skapt, og skaperen gav den
så skarpt et sverd.”
Med det skarpe sverdet må menes flodhestens enorme, kvasse tenner. I Afrika blir, såvidt jeg vet, flere mennesker år om annet drept av flodhester enn av krokodiller. Og dette skjer både til lands og til vanns. Man skal være svært forsiktig med å gå i terrenget mellom flodhestens nattlige beitemarker og vannet der den oppholder seg om dagen. Værer flodhesten noen mellom seg og vannet, kan den angripe i vill panikk og kløyve et menneske i to med tennenes sverd.
Vers 16 til 19, stadig om flodhesten:
”Den flykter ikke om strømmen går strid;
om Jordan velter imot dens gap,
er den trygg. Hvem tør gripe den i øynene
og dra en snor gjennom snuten på den?”
Nå kommer turen til krokodillen, som er viet de siste åtte versene av kapittel 40 og hele kapittel 41, der Gud avslutter talen sin til Job.
Kapittel 40, vers 20 til 28, med livfulle, svært konkrete beskrivelser av farene ved krokodillefangst, stilt som retoriske spørsmål fra Gud til Job:
og holde dens tunge nede med snøret?
Kan du sette et sivrep i nesen på den
og stikke en krok gjennom kjevene?
Vil den da be deg ydmykt om nåde
eller tale blidt til deg?
Tror du den gjør en avtale med deg
så du kan ta den til trell for alltid?
Kan du leke med den som med en fugl
og fange den til småjentene dine?
Kan et lag av fiskere selge den og stykke den ut blant kjøpmennene?
Kan du spekke dens hud med spyd,
dens hode med harpuner?
Prøv bare å legge hånd på den!
Det ble en kamp du kom til å huske;
den ville du ikke ha om igjen.
Da ble du skuffet i ditt håp,
du lå der bare ved synet av den!
Leserne av tidlige utgaver av Jobs bok lo antakelig godt av den der med å fange krokodillen som en fugl og gi den til småjentene.
I kapittel 41, vers en til åtte, fortsetter Gud med en detaljert beskrivelse av krokodillens fysiogonomi:
- Hvem har gitt meg noe først så jeg skulle gi ham igjen?
Alt under himmelen tilhører meg.
Jeg vil ikke tie om krokodillens lemmer,
hvor sterke de er og hvor fint de er bygd.
Hvem kan få hull på dens ytre ham
eller trenge igjennom dens dobbelte panser?
Hvem tør åpne gapet på den?
Det står slik skrekk
av dens tenner!
På ryggen har den rekker av skjold,
lukket tett som med segl.
Det ene slutter seg til det andre,
Ikke et pust kommer inn mellom dem.
Skjoldene henger fast isammen,
de griper inn i hverandre
og kan ikke skilles.
Vers 9 til 12:
dens øyne stråler som morgenrøden.
Flammende ild farer ut av dens gap,
det spruter gnister ut av det.
Fra dens nesebor stiger røk
som fra en opphetet, kokende gryte.
Pusten fra den setter kull i brann,
en flamme står ut av dens gap.”
Dette er menneskers forestillinger, belagt med menneskers ord. Hvordan noen kan tro at det er Guds ord som her tales, blir for meg en gåte.
Mytebildet av krokodillen som umulig jaktbytte utbroderes i vers 16 til 20:
”Når den reiser seg, grøsser helter,
de går fra sans og samling av redsel.
Om sverdet treffer, biter det ikke på den,
og heller ikke kastevåpen, spyd eller pil.
Jernet akter den bare som halmstrå
og bronsen som morkent tre.
En pil kan ikke jage den på flukt,
stein fra slyngen blir som halmstrå for den.
En klubbe regner den også for halm,
den bare ler av susende kastespyd.”
De siste fire versene av Guds tale til Job, stadig om krokodillen:
”Den setter dypet i kok som en gryte,
lar havet skumme som en kjele med salve.
Bak den går det en lysende sti,
det ser ut som dypet har sølvhår.
Dens make fins ikke her på jorden,
skapt som den er uten frykt.
Den våger å se på alt som er høyt,
en konge over alle stolte dyr.”
Jeg skrev mitt notat i bibelmargen i 1984 som en reaksjon på det jeg oppfattet som skremselspropaganda fra Gud overfor Job. Kan hende var det en misoppfatning. Kan hende avsnittene om Behemot og Leviatan skal leses som bilder på skaperverket, og at Job ikke ble så skremt av akkurat disse bildene.
Da jeg leste Jobs bok i 1984 hadde jeg ikke lest den siden skoledagene, så det var første gang jeg leste den i voksen alder. Jeg husker hvor skuffet jeg ble, der i Røde Kors-hagen, i mai måned da faren min lå for døden, over at Guds tale endte med et krokodille-eventyr. Jeg hadde ventet meg noe mer. Skuffet ble jeg også over Jobs reaksjon. Også av ham hadde jeg ventet meg noe mer.
Den obsternasige Job blir, i sitt svar til Gud, til den underdanige Job.